Takk for turen Theo!

Theo Walcott legger opp

Av Magnus Johansen

𝐓𝐡𝐞𝐨 𝐖𝐚𝐥𝐜𝐨𝐭𝐭- 𝐄𝐧 𝐮𝐬𝐚𝐧𝐧𝐬𝐲𝐧𝐥𝐢𝐠 𝐟𝐨𝐭𝐛𝐚𝐥𝐥𝐬𝐩𝐢𝐥𝐥𝐞𝐫

Jeg var ikke engang interessert i fotball. Det var foreldrene mine som pushet meg til prøve. Jeg var ni år, og jeg ville helst drive med friidrett. Da jeg møtte opp på fotballtrening, ba jeg om å få være keeper. Jeg ville redde straffer. Men til slutt overtalte de meg til å prøve meg som utespiller. Jeg var 10 år gammel da jeg spilte min første fotballkamp.

Sånn startet et usannsynlig eventyr. Den lynhurtige lille gutten, som hadde sprint som sin store forse i livet, ble på rekordtid ustoppelig på fotballbanen. I sin første sesong som fotballspiller banket han inn over 100 scoringer. Underutviklede ballferdigheter hadde lite betydning. Selv elleve illsinte Per Ulv, hadde ingen mulighet til å komme nær denne Bippe Stankelbein-lignende fartsmaskinen.

Gjetordene om kometdrengen spredde seg snart som mugg i et glass med First Price-tomatsaus.

I løpet av et par år var han plutselig i Premier League-klubben Southampton. Og dét etter å ha avslått et kontraktstilbud fra den nyrike rubelgjengen på Stamford Bridge.

Svigermors drøm

Gutten som ikke hadde interesse for fotball, var nå et i av rikets mest anerkjente akademier. En uvanlig karrierevei for en uvanlig fotballspiller. Og kanskje også, en uvanlig fotballpersonlighet. Theo Walcott er utypisk jovial til fotballspiller å være. En du kan slå av en prat med, om været og småfuglene, på en holdeplass. En som ikke stiller de konfronterende spørsmålene, men heller jatter med. En svigermors drøm.

Kanskje var det litt derfor Nike tegnet en merkevareavtale med ham, da han kun var 14 år? Kanskje var det derfor nasjonen trykket han til sitt bryst, før han i det hele tatt hadde sparket en ball på det høyeste nivået? Den smilende tenåringen hadde en folkelig appeal. Han var en man kunne identifisere seg med. Og som 16-åring debuterte han for Southampton, som klubbens yngste gjennom alle tider. Det skulle bli hele 21 kamper i Championship, og fire scoringer, i hans første år som senior.

– 𝐁𝐞𝐝𝐫𝐞 𝐞𝐧𝐧 𝐎𝐰𝐞𝐧 𝐨𝐠 𝐑𝐨𝐨𝐧𝐞𝐲

Allerede nå danset gribbene rundt matfatet. Engelsk fotballs «Boy Wonder» hadde vokst fra The Saints i løpet av få måneder.

Samtidig, noen mil lengre nordøst i riket, var en fransk professor så smått i gang med en ungdomsrevolusjon. En legendarisk årgang skulle erstattes med ny vin. Southamptons stjerneskudd var en edel dråpe han da ikke kunne la bli forspilt. I januar 2006 øste Arsene Wenger ut en betydelig sum for unggutten, som forståsegpåere proklamerte var et større talent enn både Michael Owen og Wayne Rooney.

Ikke noe press der, altså.

Wenger lot nyervervelsen trene med førstelaget det første halvåret. Men Arsenal-debuten lot vente på seg. Overraskelsen var dermed desto større, da Sven Gøran Eriksson tok ham ut i den engelske VM-troppen den påfølgende sommeren. 17 år og ukysset, skulle han være en del av noe av det minst gjestmilde man kan tenke seg i fotballen.

Hva var tanken? Vel, Svennis hadde nok latt seg blende av stjernedyrkingen. «He was just too damn charming!»

Førstereisegutten var selvsagt ikke i nærheten av å komme på banen, og var kun med for å absorbere mest mulig av garderobekulturen og jetsetlivet. Det blir litt som med den gamle førstegangstjenesten her i Norge, når selv overvektige Ove, med sosial angst og klippekort på Jafs, blir utkalt for å beskytte Kongen og fedrelandet. «Dette har du godt av, Ove» var mantraet. Men hva i alle dager skal han bidra med?

𝐆𝐣𝐞𝐧𝐧𝐨𝐦𝐛𝐫𝐮𝐝𝐝𝐞𝐭

Men bidra, dét skulle så definitivt Walcott gjøre. Etter at Arsenal pakket snippesken, og forlot ærverdige Highbury, bød muligheten seg umiddelbart. Lynvingen skulle få sin debut i den aller første Premier League-kampen på Emirates Stadium. Og det var han som fluktet innlegget som endte med Gilberto Silvas utligningsmål, som igjen skulle sørge for ett poeng mot Aston Villa. Det første offisielle Arsenal-målet i den nye storstua. En plass i historiebøkene var allerede sikret.

Det ble 16 ligakamper den første sesongen, uten at han klarte å sette spesielt preg på laget. Men verdien av erfaringen skulle vi se allerede den påfølgende sesongen. Wengers forpliktelse og dedikasjon til ungdomsprosjektet, sørget for at vidunderbarnet fikk en sentral rolle i laget som 18-åring. Fra sin plass på høyrekanten serverte han frykt og hamstringstrekker på løpende bånd. Sidebacker fra gamleskolen prøvde forgjeves å kappe ham i to, men endte som regel opp med skjegget i postkassa og en føling på baksiden av låret. Det skortet litt på valgene, som seg hør og bør, men glimtvis bød han på noen fryktinngytende raid. Ett av dem har til og med blitt ikonisk.

𝐃𝐞𝐧 𝐬𝐭𝐨𝐫𝐞 𝐬𝐜𝐞𝐧𝐞𝐧

Arsenal var én fattig scoring unna avansement i kvartfinalen i Champions League. Uret viste 84 minutter, og scenen var Anfield. Rafa Benitez’ menn hadde stort sett blitt rundspilt av en umulig Abou Diaby, og kun marginer og svak dømming sørget for at hjemmelaget var ajour. Det var da Forrest Gump kastet benstøttene, og satte av gårde. Liverpool-spillerne så ut som trafikk-kjegler, der fartsvidunderet brøt lydmuren, og føk gjennom et svimmelt hjemmelag. Vel så imponerende var timingen og adressen på innlegget, som Emmanuel Adebayor enkelt kunne styre i det åpne målet.

Et øyeblikk som skulle vært for evigheten, men som bare varte i et knapt minutt.

Før Goonere, verden over, hadde rukket å fire seg ned fra sine respektive lysekroner, hadde Liverpool stupt i angrep, og skaffet seg et feilaktig idømt straffespark. Fotball er ikke rettferdig. Et fantastisk Arsenal-lag ble frarøvet en semifinaleplass. Men gutten med rakettskoene hadde satt seg selv på kartet for alvor.

I sesongene som fulgte fortsatte han å gi nattesvette til svimle motspillere. Og det var gjerne på den største scenen han presenterte seg. Vi husker raidet på San Siro, mot AC Milan i 2009, da han nok en gang ga Adebayor verdens enkleste jobb. Og denne gangen skulle det også bli avansement til semifinalen.

Vi husker også innhoppet mot Guardiolas Barcelona i 2010, da Arsenal lå nede for telling mot verdens beste lag. Kun en ellevill Manuel Almunia sørget for at The Gunners ikke lå under med mer enn to mål. Theo kom inn etter 69 minutter, og blåste liv i et hjemmelag, som frem til da hadde sett ut som Stålkameratene Oldboys, i en umulig kamp mot overmakten. Carles Puyol og co var ikke forberedt på hva som var i ferd med å treffe dem. Som en viril unghingst løp han i stykker et svimmelt borteforsvar, og snart var det 2-2. Han satte selv inn den første scoringen, før Cesc Fabregas satte inn 2-2 på straffe. For et våpen han var!

𝐌𝐞𝐬𝐬𝐢-𝐬𝐤𝐫𝐲𝐭

Året etter kom katalanerne igjen på besøk, og de mentale sårene hadde ikke rukket å gro. Selveste Lionel Messi uttalte før kampen at Walcott er en av de farligste spillerne han noensinne hadde spilt mot. Et sitat som bør rammes inn, og settes på den folkelige peishylla, han helt sikkert har.

Men det var noe som føltes ufullendt med supertalentet. Fire år etter at han ble inkludert i Svennis’ VM-tropp som 17-åring, ble han i 2010 ekskludert av Fabio Capello. Gutten som skulle overgå Owen og Rooney, var et godt stykke unna å innfri.

Fotballen utviklet seg voldsomt gjennom disse årene, og kantspillerne ble stadig mer integrale i oppbyggende spill, samt i det defensive arbeidet. Hurtigtoget sto litt naken tilbake. Han hadde ekstremferdigheter, men manglet allround egenskapene. Det var nesten så man kunne se at han startet sent med å spille fotball.

Wengers løsning på dette var å rendyrke ham som målscorer. Han involverte seg dermed stadig mindre i banespillet, og fokuserte mer på å posisjonere seg slik at han kunne hugge til, når muligheten bød seg. Han utviklet etter hvert en sylskarp timing, og i enkeltkamper var han helt umulig å hanskes med. Farten var fremdeles hans fremste våpen, men avslutteregenskapene, som tidligere var gjenstand for kritikk, var i ferd med å fin-tunes. I 2012/13-sesongen noterte han seg for hele 21 scoringer. Blant disse finner vi et hat-trick mot Newcastle, i en kamp han startet som spiss. Dette ble selve katalysatoren for Waloctt, da han bestemte seg for at det var spiss han ville være. Det virket å være en forutsetning for å signere ny kontrakt med klubben. Og Wenger ga etter.

𝐓𝐢𝐝𝐞𝐧 𝐬𝐨𝐦 𝐬𝐩𝐢𝐬𝐬

Englands tidligere «Boy Wonder» fikk en reell sjanse i den moderne spissrollen. Dette ble ingen ubetinget suksess. Mot lag som sto høyt, var han gjerne svært giftig. Bakrom var som brød og smør for ham. Men mot lavtliggende blokker, som man gjerne så på Emirates på denne tiden, var han temmelig impotent. Her trengte Arsenal et helt annet format. Og da ble store, sterke Olivier Giroud et åpenbart valg.

Dessuten var det på denne tiden at skadeproblemene virkelig begynte å innhente ham. En kneskade skulle sørge for et helt år på sidelinjen, akkurat idet han var i ferd med å stilne kritikerne for alvor. Da han omsider returnerte, i januar 2015, var intensjonen fortsatt krystallklar. Drømmen om spissrollen overdøvet alt.

Da Arsenal skulle forsvare FA-cuptittelen mot Aston Villa på Wembley, startet han på topp. Og det etter masse diskusjon om hans kredibilitet som spiss. En noe lunken vårsesong sørget for vann på mølla for kritikerne. Denne skjønne maidagen skulle imidlertid kanskje bli hans beste i Arsenal-trøya.

Et Tim Sherwood-ledet Villa var aldri i nærheten av å få tak på ham, og «wannabe-spissen» banket inn det første målet i kampen.

Feiringen sa alt.

Svigermors drøm skar desperate grimaser idet han feiret med fansen. Fantes det et udyr i ham likevel? Endelig skulle han også få løfte ei bøtte, etter at han mistet finalen i 2014 grunnet den nevnte kneskaden. Ni år etter den triumferende ankomsten, kunne han også triumfere på podiet. Arsenal var en tittelgrossist igjen, og det tidligere vidunderbarnet hadde gjort krav på drømmerollen.

𝐒𝐲𝐦𝐩𝐭𝐨𝐦𝐞𝐭

Men det ble etter hvert, igjen, åpenbart at mangelen på pondus og allroundferdigheter skulle umuliggjøre den store drømmen.

Wenger var ikke sen med å flytte ham tilbake til høyrekanten. Og selv om han fortsatte å produsere målpoeng, ble han litt symptomet på det som ikke funket i Arsenal på denne tiden. En snill gutt, og en solskinnsspiller. En svigermors drøm og en folkelig fyr med de beste intensjoner, men uten fandenivoldskhet og shithousery.

Da Arsenal ble mørbanket av Crystal Palace på Selhurst Park i april 2017, rant begeret over for mange. Etter nok en tam forestilling på fremmed gress, ble gjestene pepet ut av bortefansen. Alle som kjenner Arsenals bortefans, vet at det forekommer svært sjeldent.

Og det toppet seg da Walcott innrømmet, på sedvanlig høflig vis, at hjemmelaget trolig hadde et større ønske om å vinne kampen.

Det ble et vendepunkt for den tidligere landslagsspilleren. Tro tjeneste gjennom 11 år ble satt i tvil, og selv Wenger virket mer kjølig. Etter å ha vært relativt fast i laget i månedsvis, starten han kun tre ligakamper for klubben de neste ni månedene. Da fikk også Theo nok, og etter 12 år i Nord-London gikk ferden videre til Everton.

Ettermælet

Så hva er ettermælet hans? Vel, med 108 scoringer for Arsenal, kan ingen betvile at han hadde en svært god karriere i klubben. Mellom 2012 og 2017 hadde han et målsnitt på 0,4 per kamp. Det er formidable tall for en kantspiller. Dessverre var han også mye skadet i samme periode, så tallene hans kunne vært enda bedre.

Som type var han en svært god ambassadør for klubben. Han donerte jevnlig penger til veldedige formål, og sto i frontrekka da klubben støttet lokale foretak. The Arsenal Way var et mantra han levet etter, og hans folkelige appeal var som skapt for klubben.

Samtidig var forventningene så skyhøye, at det alltid vil finnes en liten bismak.

Kanskje var han litt for mye som meg og deg. Som mannen i gata. Kanskje var han ikke tøff nok. Kanskje ble idéen om hvem hans skulle være, litt for tyngende, etter årevis med hyping.

Da er det utvilsomt imponerende å stå med over 100 mål i kanonskjorta.

Theo Walcott fortjener mer respekt. Gratulerer med en strålende karriere og lykke til i fremtiden!