Symbolet på det nye Arsenal

Vi hadde håp for den unge engelskmannen fra akademiet – resultatet har begynt å vise seg.

Den gang jeg vokste opp hadde nabogutten som var noen år eldre klistremerker på både seng og skap. Det var Arsenal det gikk i – kanoner og spillere. Petit, Wright, Overmars og Adams. Den gang var det Adams’ Arsenal – Mr. Arsenal.

Når Big Tony la opp, så gikk stafettpinnen videre – og kanskje jeg mistolket noe eller kanskje er noen uenig – men det ble Henrys Arsenal. Thierry Henry – en spiller som bergtok både supportere og en hel fotballverden. Han som kunne sprinte fra egen 16-meter, forbi 7-8 spillere og plassere kula sikkert i lengste hjørne. Han som satt Zanetti på plass «Den kvelden i Milano». Han som gråt da han dro, han som gråt da han returnerte.

For en spiller!

Vi som er så heldige å få oppleve angrepsspilleren, kan i dag ikke unngå å bli tårevåt når det enten sees klipp eller prates om gamle dager. Han var et angrep alene – en egen divisjon – et helt infanteri plassert i to bein og et fotballhode.

Den dagen han dro, var han ikke alene om å gråte – det var nok mange godt voksne mannfolk som gråt sine modige tårer da man skjønte at et kapittel var over. En æra var slutt.

Henry skulle ikke lengere sprinte ut på gode, gamle Highbury og gi valutta for pengene.

Det var en ny tid i Arsenal.

Det var ikke Highbury.

Det var ikke Henry.

Det var Emirates.

Det var Fabregas.

For i kjølvannet av Henry hadde det kommet en ny yndling – Jo, han hadde vist seg frem mens Henry var der, men nå tok han tak i stafettpinnen. Nå skulle han gå i front.

Den unge spanjolen som Barcelona hadde sluppet i egen forvirring rundt sitt akademi og søken på en ny vei i terrenget.

Han hadde allerede begynt å bane vei, sette sitt merke og ta sin plass. Husker du oppgjørene mot Juventus uten å få frysninger på ryggen?

Ikke jeg heller.

Eller scoringen mot AC Milan etter nok en festaften i Milano? Eller da han kom inn i kampen mot Aston Villa og scorte to? Eller når han satt inn 2-0 mot Spurs i reprisen av van Persies 1-0?

Han var fyrlykten i Arsene Wengers post Henry Arsenal. Han var fremtiden. Byggesteinen. Fundamentet. Han var kapteinen på skuta.

Men den båten gikk i havn for fort. Kapteinen mønstret av – som så mange andre. Det var mannskapsbytte i en ugunstig periode. Arsenal mistet kanskje litt av drivkraften? Fikk seg en kraftig strek i regningen? Tilbakeslag i fremtidsplaner som virket så lys?

Noe var det – Arsenal fant seg liksom ikke helt til rette i en fotballverden som ble tøffere og tøffere hvert overgangsvindu. Det kom spillere i alle fasonger og stiler, noen fant sin plass på banen og hos supportere. Andre kom inn uten å legge igjen et skikkelig avtrykk før de dro igjen.

Men fyrtårnet manglet. Ledestjernen man må ha når kompasset svikter. En spiller man bygger lag rundt, en spiller som står støtt når det stormer på havet og land på ingen måte er i sikte. Når bølgene slår inn over bord, så trenger man noen som «står han av». Man trenger en av sine egne.

Og kanskje er vi der nå?

Været har roet seg betraktelig. Båten har fått ny kaptein. Ny bunning. Messingen er polert, mannskapet har nystrøkne skjorter og provianten er lastet. Vi er klar for en ny seilas.

Han startet i det små, men har tatt steg. Han fikk en helt nasjon til å gråte etter en straffemiss. Han fikk oss supportere til å tenke at det kanskje ga han en solid knekk. Men han løftet seg. Han brettet opp ermene. Han «sto han av».

Han er en av våre egne. Blodet i kroppen pumper for Arsenal. Han har tatt sin plass. Selvskreven sådan. Også på landslaget. Her om dagen både scoret og assisterte han.

Bukayo Saka kan fort være på vei til å bli den spilleren Arsenal trenger. Fremtidshåpet. Ledestjernen.

Han har selvfølgelig et godt selskap med seg både på og utenfor banen. Han spiller også på et Emirates som nå begynner å føles som et hjem. Et Emirates som kanskje aldri blir å erstatte Highbury, men som blir et hjem for den nye generasjonen – som aldri satt ringside når de klassiske kampene mot Manchester United ble spilt eller når det kunne løftes pokaler.

Han har sitt hjemmepublikum i ryggen, og nå kommer kanskje resten av landet etter.

Med sine 21 år har han forhåpentligvis mange sesonger igjen – lang tid på å bygge status og skrive seg inn i klubbens historiebøker. Bli et symbol. Bli et kjennemerke på det nye Arsenal.

Saka, vi gleder oss!